Når en krise rammer, blir oppmerksomheten naturlig rettet mot nødetater, kommuner og nasjonale myndigheter. Det er disse aktørene som har det formelle ansvaret for å beskytte befolkningen, opprettholde kritiske tjenester og håndtere alvorlige hendelser.

Men ingen kommune står alene når samfunnet settes under press.

I norske lokalsamfunn finnes det mennesker, organisasjoner og nettverk med kompetanse, lokalkunnskap og evne til å mobilisere. Frivilligheten er en del av denne ressursen.

Spørsmålet er om vi kjenner den godt nok før vi trenger den.

Frivillighetens rolle i beredskap blir noen ganger omtalt som tilgang på «ekstra hender». Det er en for snever forståelse.

Frivillige organisasjoner kan representere langt mer enn personellkapasitet. De kan ha medlemmer med kompetanse innen blant annet sanitet, samband, ledelse, logistikk, instruksjon, organisering og arbeid under krevende forhold.

Andre har inngående kjennskap til lokalsamfunnet, sterke nettverk eller erfaring med å nå grupper som offentlige aktører ikke nødvendigvis har samme kontakt med.

Like viktig er organisasjonsevnen. En etablert frivillig organisasjon har strukturer, kontaktflater og erfaring med å samle mennesker rundt konkrete oppgaver.

Dette er ressurser som kan ha betydning for samfunnets samlede motstandskraft.

Det er likevel ikke nok at frivillige ressurser finnes.

Dersom offentlige og frivillige aktører først skal bli kjent med hverandre når en alvorlig hendelse allerede har oppstått, mister man verdifull tid. Roller kan være uklare, forventninger ulike og kunnskapen om hverandres kapasitet begrenset.

Derfor må samarbeid bygges i fredstid.

Det betyr ikke at alle frivillige organisasjoner skal ha en formell rolle i enhver kommunal beredskapssituasjon. Det betyr heller ikke at frivilligheten skal overta oppgaver som tilhører kommunen, nødetatene eller andre offentlige aktører.

Men kommunene bør kjenne lokalsamfunnet sitt.

Hvilke organisasjoner finnes? Hvilken kompetanse representerer de? Hvilke nettverk har de? Hvem er kontaktpersonene? Hvilke ressurser kan være relevante; og hvor går grensene for hva organisasjonene kan og bør bidra med?

Slike avklaringer er enklere å gjøre før krisen kommer.

Kriser rammer alltid et sted.

De rammer en kommune, et nabolag, en arbeidsplass, en familie eller et lokalsamfunn. Derfor har lokal kunnskap stor verdi.

Mennesker som kjenner området, infrastrukturen, møteplassene og lokale nettverk, kan representere en viktig ressurs. Frivillige organisasjoner kan også bidra til å bygge tillit og engasjement over tid; lenge før en konkret hendelse oppstår.

Denne lokale forankringen kan ikke uten videre opprettes gjennom et vedtak eller en beredskapsplan. Den bygges gjennom aktivitet, relasjoner og tilstedeværelse.

For Norges Lotteforbund handler beredskap om mer enn å være villig til å bidra.

Vilje må følges av kompetanse.

Gjennom kurs, øvelser og aktiviteter utvikler medlemmer ferdigheter innen blant annet sanitet, samband, ledelse, instruksjon og støttefunksjoner. De lærer å samarbeide, ta ansvar og fungere i situasjoner som kan være krevende og uoversiktlige.

Dette arbeidet styrker den enkelte. Men det kan også styrke lokalsamfunnet.

Når mennesker får kunnskap, øver sammen og bygger relasjoner, utvikles ressurser som ikke først oppstår den dagen samfunnet trenger dem. De er bygget over tid.

Det er en viktig del av tanken bak Norges Lotteforbunds arbeid for å styrke forsvarsviljen i befolkningen.

Frivilligheten skal ikke være en løsning på manglende offentlig bemanning eller utilstrekkelig beredskap. Den skal heller ikke brukes ukritisk til oppgaver som krever myndighet, særskilt kompetanse eller formelt ansvar.

Men det er stor forskjell på å erstatte offentlige tjenester og å inngå som en relevant ressurs i samfunnets samlede beredskap.

God beredskap handler også om å vite hvilke ressurser som finnes, hvordan de kan brukes og hvordan ulike aktører kan utfylle hverandre.

Norge har en sterk frivillig tradisjon. I lokalsamfunn over hele landet finnes mennesker som bruker tid på å lære, øve, organisere og bidra.

Denne kapasiteten bør ikke tas for gitt.

Den bør heller ikke først oppdages når krisen allerede er et faktum.

Kommuner og frivillige organisasjoner trenger ikke nødvendigvis flere omfattende planer. Men de trenger kjennskap til hverandre, realistiske forventninger og arenaer for dialog og samarbeid.

For når samfunnet settes under press, er det en stor forskjell på å vite at frivilligheten finnes; og å vite hvem som kan bidra, med hva og hvordan.

Beredskap bygges lokalt. Og den bygges før den trengs.