Personlig motstandskraft handler ikke om å tåle alt

Hvordan bygger vi motstandskraft før krisen kommer? Under Arendalsuka samlet vi, NVIO og Norsk TotalforsvarsForum et bredt panel til samtale om mental beredskap, fellesskap, mestring og hva som gjør mennesker bedre rustet til å møte krise og krig.

Bakgrunnen for debatten var den sikkerhetspolitiske situasjonen vi står i. Vi snakker mye om materiell, infrastruktur, forsvarsevne og samfunnets beredskap. Men også menneskene skal fungere når samfunnet utsettes for store belastninger. Hvordan forbereder vi oss på det? Og hva betyr det egentlig å være robust? I panelet deltok Cecilie Daae, direktør ved NKVTS, Marie Grøsfjeld fra Tillitsvalgtordningen i Forsvaret, Andreas Nordstrand, sjef for Seksjon for militær mental helse i Forsvarets sanitet, og Stian Slotterøy Johnsen, generalsekretær i Frivillighet Norge. Håvard Paulsen fra Fontenehus Norge ledet samtalen.

Et interessant perspektiv kom tidlig fra Andreas Nordstrand, som utfordret selve begrepet «robusthet». Han foretrekker å snakke om motstandskraft og resiliens. Poenget er ikke at mennesker skal bli så tøffe at de tåler alt. Motstandskraft handler snarere om evnen til å håndtere det vi utsettes for; og om å kunne reise seg igjen etter belastninger.Det betyr også at resiliens er noe vi kan arbeide aktivt med. Nordstrand trakk blant annet frem operativ resiliens-trening og erfaringene fra trening av flere tusen ukrainere. Et viktig prinsipp er at vi bør utvikle gode mestringsstrategier mens vi har det bra, ikke først når livet har blitt vanskelig. Hva gjør jeg når jeg har det bra? Hva gir meg overskudd? Hva hjelper meg med å løfte blikket når situasjonen blir krevende? Mental beredskap begynner dermed lenge før krisen oppstår.

Også ungdommens motstandskraft ble diskutert. Marie Grøsfjeld var tydelig på at hun ikke deler forestillingen om at dagens ungdom og unge voksne mangler robusthet. De vokser opp i et annerledes verdensbilde enn tidligere generasjoner, med krig i Europa, større sikkerhetspolitisk usikkerhet og et språk der ord som angst og «vanskelig» brukes langt mer åpent enn tidligere. Samtidig ser hun unge mennesker som ønsker å bidra. Større åpenhet om at man har det vanskelig, trenger heller ikke være et tegn på mindre motstandskraft. Grøsfjeld etterlyste samtidig mer kunnskap om verneplikten og samfunnets beredskap i skolen. Mange unge kjenner i liten grad til hva verneplikten innebærer dersom de ikke selv gjennomfører førstegangstjeneste. Skal unge få mulighet til å fylle sin rolle og bidra når samfunnet trenger dem, må de også få kunnskap om hvilke muligheter og forpliktelser de har.

Et av de tydeligste budskapene fra debatten var samtidig at personlig motstandskraft ikke bare handler om hva som foregår inne i hodet til den enkelte.

Stian Slotterøy Johnsen minnet om at mennesker er sosiale vesener. Vi er ikke laget for å håndtere alle belastninger alene. Vi trenger fellesskap, tilhørighet og opplevelsen av mening. Han trakk frem ABC for god psykisk helse; å gjøre noe aktivt, gjøre noe sammen med andre og gjøre noe meningsfullt. Og kanskje kom debattens mest uventede beredskapseksempel nettopp her: Å synge i kor kan også være beredskap.

Poenget er viktig. Kultur, frivillighet, fritidsaktiviteter og organisasjonsliv kan ved første øyekast virke langt unna det vi vanligvis forbinder med beredskap. Men arenaer som skaper fellesskap, mening og tilhørighet kan samtidig bidra til en mer motstandsdyktig befolkning. Slotterøy Johnsen trakk også på egne erfaringer fra tjeneste på Balkan på 1990-tallet og hvordan møtet med konsekvensene av en borgerkrig på menneskene som rammes, setter spor.

Cecilie Daae understreket at mental beredskap er noe vi kan og bør arbeide mer med. Samtidig var hun opptatt av at arbeidet må være kunnskapsbasert, og at vi ikke skal gjøre mental beredskap til et rent helsespørsmål. Det finnes enkle grep som kan være nyttige for hver enkelt av oss. For oss er dette et viktig perspektiv. Skal befolkningen være forberedt på å møte alvorlige hendelser, må beredskap også handle om hvordan mennesker reagerer, hva som bidrar til mestring og hvilke verktøy vi kan utvikle før vi står midt i belastningen.

Mot slutten av debatten ble panelet utfordret på hva som må være på plass for at samfunnet vårt skal være resilient.

Cecilie Daae trakk frem behovet for felles situasjonsforståelse. Vi må forstå hva vi står overfor. Slotterøy Johnsen pekte på at Norge allerede har mye på plass; og mange mennesker som ønsker å bidra, men som ikke nødvendigvis får muligheten. Her mente han det fortsatt er mye som kan gjøres på systemnivå, blant annet i samarbeidet mellom kommunene og frivillige organisasjoner. Nordstrand løftet også frem informasjonsmiljøet som en del av vår psykiske beredskap. Desinformasjon kan brukes til å undergrave både kommunikasjon, tillit og situasjonsforståelse. Motstandskraft handler derfor ikke bare om den emosjonelle siden ved å håndtere belastninger, men også om vår kognitive evne til å forstå det som skjer rundt oss.

Vi synes dette er et særlig viktig perspektiv vi tar med oss videre fra samtalen: Vi snakker ofte om at Norge trenger en mer motstandsdyktig befolkning. Da må vi også skape arenaene hvor mennesker kan utvikle kunnskap, ferdigheter, fellesskap og mestring før krisen kommer. Her har frivilligheten en viktig rolle. Frivillige organisasjoner gir mennesker muligheten til å være del av noe større enn seg selv. De skaper fellesskap, bygger kompetanse og gir mennesker erfaring med å samarbeide og ta ansvar. For noen gir de også en konkret mulighet til å bidra til samfunnets beredskap. Det gjør frivilligheten til mer enn en ressurs vi kan hente frem når noe allerede har skjedd. Den kan være en del av arbeidet med å bygge motstandskraft i befolkningen lenge før krisen kommer.

Takk til alle paneldeltakerne, våre samarbeidspartnere NVIO og Norsk TotalforsvarsForum; og alle som kom for å delta i samtalen.